The Nam

Vi hadde konsert forrige torsdag. Jeg spilte tamburin. Blant annet.

foto: Johnny Vaet Nordskog

Jeg hører så sykt mye på Best Coast for tiden. Det er omtrent det eneste jeg vil høre. Kanskje fordi det er det eneste som føles rett. Akkurat nå.

(Også er det ikke så lenge siden de kom ut med nytt album, tilgjengelig på Spotify. Wuhu.)

Her om dagen holdt jeg nesten på å kjøpe Se og Hør.

Vi spiller på John Dee i kveld, sammen med to andre band. Vi er første band ut og går på kl. 21.00. Det blir gøy, kom kom!

Les mer om eventet HER

Jeg skrev et innlegg om likestilling til internbloggen på jobb. Og det førte til at noen laget denne internstripa:

Likestilling schmikestilling

Jeg nekter å bli bitch bare fordi jeg vil bli tatt på alvor.

Jeg er søt. Jeg liker å gå med kjoler. Og jeg foretrekker å si ting på en fin måte. Jeg liker ikke konkurranse. Jeg liker ikke hersketeknikker. Og jeg liker ikke å krangle.

Jeg valgte å bli journalist, fordi jeg setter pris på mennesker og kontakten med dem, fordi jeg liker tanken på at noen vil dele sin historie med meg, og fordi jeg av en eller annen teit grunn tror at jeg kan hjelpe noen. At jeg kan ha en påvirkning på folks meninger eller følelser, at jeg kan gjøre noe så enkelt som å få noen til å le, eller at jeg kan bidra til at noen lærer noe nytt, gir meg mening.

Men, jeg innser at det å være journalist ikke handler om å danse intetanende og nysgjerrig ned ?the yellow brick road? som et naivt lite barn sammen med et nek, en løve og en rusten metalldude uten et hjerte (Wizard Of Oz yo).

Å være journalist er en jobb, og vi konkurrerer stadig; med andre medier og med kollegaer.

Noen vil alltid ha spisse albuer. Noen vil også gjenta det du nettopp sa for så å få kred for det det, enda det var du som sa det først. Noen har forstått at man må være litt slem for å få gjennomslag.

Samtidig, må man egentlig det?

Jeg mener at man kan komme minst like langt med å kommunisere godt fremfor å bruke slemme taktikker, men likevel har det seg slik at jeg blir utsatt for nettopp spisse albuer og herskerteknikker. Og det verste av alt er at jeg tidvis kan ta det mer personlig enn jeg kanskje burde.

Det er ikke så lenge siden jeg havnet i het diskusjon med noen av mine mannelige kollegaer. Hver gang jeg prøvde å si noe saklig, vridde de om på argumentene mine og begynte å spøke det bort. Jeg trakk pusten dypt og sa ?jeg er helt seriøs nå, og det er faktisk kjipt når dere ikke tar meg på alvor?. Jeg trodde at det ville trigge en eller annen form for empati, men hva var det jeg fikk til svar? Jo: ?Ikke ta det så nær av det? og ?ååå, ble du sur nå??. Og da ble jeg faktisk sur.

Jeg vet ikke om det er fordi jeg er jente, eller om det er fordi jeg er den jeg er, men hvorfor har det seg slik, at det jeg sier ikke er slagkraftig? Hvorfor har det seg slik at folk (les: menn) ikke klarer å ta meg på alvor når jeg faktisk sier ?jeg mener dette seriøst?. Hvorfor skal det jeg sier liksom være mindre verdt?

Er det slik at jeg må begynne å gå med buksedress, få røykestemme og være kort og presis med beskjedene mine? Er det slik at jeg må slutte å være leken, slutte å snakke om livet og rett og slett slutte å være meg selv? At jeg faktisk må bli, ikke bare bitchy, men også KJEDELIG?

Det at kvinner ikke blir tatt på alvor, er ingen ny sak. Jeg leste om det i Råtekst fra 1999. Det eksisterte da, det eksisterte før det, og det eksisterer fremdeles. Jeg tror ikke det har kun med det å være kvinne å gjøre, men også personlighetstype. Jeg kommer ikke på et eneste vimsete B-menneske som blir tatt på alvor.

Det at jeg er den jeg er, i tillegg til å være kvinne, gjør ikke ting enkelt. Men jeg har ikke tenkt å gi avkall på meg selv på den måten. Jeg må bare finne en annen måte å kommunisere på, en annen måte å få folk til å ta meg på alvor, samt innse at noen bare er douchebags.
På den andre siden tror jeg ikke at disse herskerteknikkene nødvendigvis utøves bevisst. Jeg har en teori, det er ikke en Einstein-teori, om at det like gjerne kan skje ubevisst, og at det kan har med utrygghet å gjøre.

Min oppgave er å lære meg å ikke la disse ?hendelsene? gå inn på meg for mye. Jobben min er, uansett hvor viktig og givende jeg opplever den, bare en jobb. Det som skjer, skjer, og det er ikke verdens undergang.

PS. Denne sangen kan høres igjen på Radio Migrapolis på søndag ca. kl. 13.00 på P2, sammen med selve sendinga hvor jeg har laga en sak med noen søte unger.

http://weheartit.com/entry/27478534 

http://www.songkick.com  

SE så fin jeg ser ut. Dangster er en Gud når det kommer til å ta bilder. Fra nå av skal jeg bli en sånn diva på jobb - "jeg nekter å bli fotografert, hvis det ikke er Dang som tar bildet!".

Alle de gangene jeg og Dangster har lata som om vi er med i Top Model, det har funka. Smyes azz.

Men nok om hvor deilig jeg er.

Jeg skal lage et halvtimes TV-program til Migrapolis. Det skal handle om singeltilværelsen, og derfor jakter jeg på single folk som kan tenke seg å dele sine tanker med meg. Til nå har jeg fått mye respons for ulike folk, men ikke fullt så mye fra unge menn. Hva er greia? Hvor er de unge mennene? Og hvorfor vil de ikke hjelpe meg, en jomfru i nød?

Dette har resultert i at jeg i går meldte meg inn i sukker (sist jeg var der var i sammenheng med datingprosjektet som skulle inspirere meg til å skrive bok, og etter å gitt opp planen om å date 100 stk. på grunn av hvor jævlig jeg syntes det var å være der inne, lovet jeg meg selv og aldri melde meg inn igjen, uansett om jeg en eller annen gang i livet skulle bli desperat).

Der har jeg brukt det deiligste bildet som finnes av meg, for å lokke folk inn på siden min. BOOM så leser de profil-teksten, hvor det kommer klart frem at jeg leter etter dudes til TV-programmet.

Ulempen er for øvrig at ikke alle leser profilen. De bare ser bildet og sender flørtemeldinger. Disse flørtemeldingene funker jævlig dårlig, fordi jeg VET at de ikke har lest det som står på profilen. I hvert fall når de later som om de liksom har lest den og skriver "vi har så mye til felles". 

- Åja, så du lager også et TV-program om singeltilværelsen?

Den andre ulempen er at de jo er der for å sjekke, ikke for å bli TV-stjerner. 

Så til nå. Til tross for jeg-skal-lokke-deg-inn-på-profilen-min-bilde har jeg ikke fått napp. Evt. er det alltids en mulighet for at bildet ikke er så forlokkende. I så fall: BURN.