Vi hadde konsert forrige torsdag. Jeg spilte tamburin. Blant annet.
foto: Johnny Vaet Nordskog
Jeg hører så sykt mye på Best Coast for tiden. Det er omtrent det eneste jeg vil høre. Kanskje fordi det er det eneste som føles rett. Akkurat nå.
(Også er det ikke så lenge siden de kom ut med nytt album, tilgjengelig på Spotify. Wuhu.)
Her om dagen holdt jeg nesten på å kjøpe Se og Hør.
Vi spiller på John Dee i kveld, sammen med to andre band. Vi er første band ut og går på kl. 21.00. Det blir gøy, kom kom!
Les mer om eventet HER
Jeg skrev et innlegg om likestilling til internbloggen på jobb. Og det førte til at noen laget denne internstripa:
Likestilling schmikestilling
Jeg nekter å bli bitch bare fordi jeg vil bli tatt på alvor.
Jeg er søt. Jeg liker å gå med kjoler. Og jeg foretrekker å si ting på en fin måte. Jeg liker ikke konkurranse. Jeg liker ikke hersketeknikker. Og jeg liker ikke å krangle.
Jeg valgte å bli journalist, fordi jeg setter pris på mennesker og kontakten med dem, fordi jeg liker tanken på at noen vil dele sin historie med meg, og fordi jeg av en eller annen teit grunn tror at jeg kan hjelpe noen. At jeg kan ha en påvirkning på folks meninger eller følelser, at jeg kan gjøre noe så enkelt som å få noen til å le, eller at jeg kan bidra til at noen lærer noe nytt, gir meg mening.
Men, jeg innser at det å være journalist ikke handler om å danse intetanende og nysgjerrig ned ?the yellow brick road? som et naivt lite barn sammen med et nek, en løve og en rusten metalldude uten et hjerte (Wizard Of Oz yo).
Å være journalist er en jobb, og vi konkurrerer stadig; med andre medier og med kollegaer.
Noen vil alltid ha spisse albuer. Noen vil også gjenta det du nettopp sa for så å få kred for det det, enda det var du som sa det først. Noen har forstått at man må være litt slem for å få gjennomslag.
Samtidig, må man egentlig det?
Jeg mener at man kan komme minst like langt med å kommunisere godt fremfor å bruke slemme taktikker, men likevel har det seg slik at jeg blir utsatt for nettopp spisse albuer og herskerteknikker. Og det verste av alt er at jeg tidvis kan ta det mer personlig enn jeg kanskje burde.
Det er ikke så lenge siden jeg havnet i het diskusjon med noen av mine mannelige kollegaer. Hver gang jeg prøvde å si noe saklig, vridde de om på argumentene mine og begynte å spøke det bort. Jeg trakk pusten dypt og sa ?jeg er helt seriøs nå, og det er faktisk kjipt når dere ikke tar meg på alvor?. Jeg trodde at det ville trigge en eller annen form for empati, men hva var det jeg fikk til svar? Jo: ?Ikke ta det så nær av det? og ?ååå, ble du sur nå??. Og da ble jeg faktisk sur.
Jeg vet ikke om det er fordi jeg er jente, eller om det er fordi jeg er den jeg er, men hvorfor har det seg slik, at det jeg sier ikke er slagkraftig? Hvorfor har det seg slik at folk (les: menn) ikke klarer å ta meg på alvor når jeg faktisk sier ?jeg mener dette seriøst?. Hvorfor skal det jeg sier liksom være mindre verdt?
Er det slik at jeg må begynne å gå med buksedress, få røykestemme og være kort og presis med beskjedene mine? Er det slik at jeg må slutte å være leken, slutte å snakke om livet og rett og slett slutte å være meg selv? At jeg faktisk må bli, ikke bare bitchy, men også KJEDELIG?
Det at kvinner ikke blir tatt på alvor, er ingen ny sak. Jeg leste om det i Råtekst fra 1999. Det eksisterte da, det eksisterte før det, og det eksisterer fremdeles. Jeg tror ikke det har kun med det å være kvinne å gjøre, men også personlighetstype. Jeg kommer ikke på et eneste vimsete B-menneske som blir tatt på alvor.
Det at jeg er den jeg er, i tillegg til å være kvinne, gjør ikke ting enkelt. Men jeg har ikke tenkt å gi avkall på meg selv på den måten. Jeg må bare finne en annen måte å kommunisere på, en annen måte å få folk til å ta meg på alvor, samt innse at noen bare er douchebags.
På den andre siden tror jeg ikke at disse herskerteknikkene nødvendigvis utøves bevisst. Jeg har en teori, det er ikke en Einstein-teori, om at det like gjerne kan skje ubevisst, og at det kan har med utrygghet å gjøre.
Min oppgave er å lære meg å ikke la disse ?hendelsene? gå inn på meg for mye. Jobben min er, uansett hvor viktig og givende jeg opplever den, bare en jobb. Det som skjer, skjer, og det er ikke verdens undergang.
PS. Denne sangen kan høres igjen på Radio Migrapolis på søndag ca. kl. 13.00 på P2, sammen med selve sendinga hvor jeg har laga en sak med noen søte unger.
26, Oslo
The Nam liker å kle seg ut, spille bassgitar, skate, blåse såpebobler og dra på magiske eventyr. Elektronisk post kan du sende til nammnam@gmail.com
