The Nam

foto: Arne Raanaas

Du vet sånn der indiske filmer der alle bryter ut i dans... Det var nesten akkurat sånn på premierefesten til Lovesikh. Skulle bare mangle.

Det interessante var for øvrig at jeg på slutten av kvelden fikk en slags åpenbaring.

Det gikk opp for meg at om det var noen gang jeg skulle føle at jeg "passa inn" så måtte det være her. I blandingen av to kulturer, vestlighet vs. tradisjoner, i hele 50/50-greia. Men jeg gjorde ikke det. Og jeg antar at det har noe med det å gjøre at det ikke har noe å si. Det er ikke ens kulturelle bakgrunn som bestemmer om man passer inn, det er hvem man er som person.

Og faktum er at jeg er rar. Jeg vil alltid være rar. Og jeg vil alltid være hun der som ender opp med å breake på dansegulvet, enda hun ikke burde, fordi hun har på seg høye hæler og kjole (og fordi hun faktisk ikke KAN breake). Når det er sagt så liker jeg meg selv, og det finnes jo steder der jeg alltid vil passe inn uansett hvor rar jeg er. Og det kan jeg leve med. Det er i hvert fall gøyere enn å late som.

PS. Så syns jeg pappaen til Sumeet er sykt søt. Synd han ikke er ledig lzm.